Galskap i Brev

(As I am currently doing the IB Diploma I have to write a creative piece. This is what I write for Norwegian A1.
The text is based on the novel Jane Eyre by Charlotte Brontë. It is a letter from the madwoman in the attic at Thornfield Hall, Bertha Antoinetta Mason, to a fictional character I have named Maurita. She is a close friend of Bertha, which is why she can write to her about the following.) 

Kjære Maurita,

Jeg skriver til deg i tillit om at disse ord vil forbli mellom oss to alene. Du har vært min gode venninne i mange år, og jeg drister meg til å si at du kjenner meg meget godt. Ta derfor disse ord i betraktning og tenk på dem vel før du skriver tilbake. Min lit til deg er stor og jeg stoler på at dine ord vil hjelpe meg videre i denne vanskelige situasjonen. Jeg beklager for en slik måte å skrive på, men jeg må ta mine foranstaltninger. Det mine neste ord kommer til å ytre, omhandler en sak av ytterst ømfintlighet.

Du husker muligens min kjære mor, Antoinetta, eller hørt snakk som omhandler hennes nåværende natur? Du er muligens ikke overrasket når jeg forteller at min mor ikke befinner seg hos sin døende søster, slik vi har forsøkt å fremstille det. Jeg har hørt ryktene i gatene, det er merkverdig hvordan folks fantasi spinner for å lage en mer spennende versjon. Disse eldre damene som ikke lenger har sine unge sønner å ta vare på, har vel ikke noe bedre å ta seg til. Du får beklage min uforskammethet, men i så mange år har jeg villet utrykke meg om denne sak. Jeg håper du forstår at jeg aldri ville ført deg bak lyset om jeg absolutt ikke hadde noe annet valg. Kjære venninne, du må tro meg når jeg skriver disse ord, så inderlig jeg hadde lyst til å skrive til deg før denne stund, men jeg har blitt forbudt av min velvitende fader. Hvert forsøk har blitt oppdaget og straffet med sterkere midler for hver gang. Temperamentet hans har blitt verre og jeg turte ikke lenger å fortsette disse forsøk. Jeg antar at du har gjettet at dette ikke er en vanlig situasjon, og du har meget rett. Slik det har seg nå føler jeg en plikt til å skrive til deg. Du får beklage min hast, det er mye å fortelle.

Tilbake til min barmhjertige mor. For flere år siden hadde sinnet forlatt henne og hun var ikke til å kjenne igjen. Plutselige angrep anslo synlig uten grunn. Alle gjenstander i hvert rom hun befant seg i ble et våpen i hennes hender. Vi fryktet for våre liv. Det var grusomt, Maurita. Kvinnen som banket i veggene var ikke lenger min kjære mor, og vi fant ingen midler for å bringe henne tilbake. Det gikk måneder før min elskverdige far til slutt stoppet å gå opp til rommet og snakke med henne. Det var intet håp for å hente tilbake sinnet hennes. I løpet av denne tid hadde naboene våres begynt å lytte og spionere på oss. Sannheten om kjære Antoinetta kunne ikke slippe utenfor vårt hus. Av den grunn fant vi det nødvendig å sende henne av gårde. Forklaringen vi satte ut var ikke helt uten sannhet. Fars hustru er hos sin søster, men ingen av dem er døende. Tiden etter hennes avreise var meget rolig i handling, men det var demoner i luften. Du må tro meg når jeg sier dette, Maurita, jeg har tenkt på den tid før kvinnens sinn forlot henne. Stillheten her har gitt meg mye tid til å tenke og jeg er sikker i min sak. Det hele startet med en liten vane min mor hadde lagt til seg. Hun knøt knuter. Hver filt, hver tråd og hver løse snor ble knyttet med utallige knuter. Senere stoppet hun, og byttet over til noe annet. Middagene ble senere enn vanlig, og en ettermiddag hvor jeg studerte henne, la jeg merke til at hun brukte meget lang tid på kuttingen av grønnsakene. Hun studerte knivene, Maurita. Gåsehuden fikk meg ut av kjøkkenet raskt, men jeg glemmer det aldri. Det eskalerte, og endte, som du nå vet, i at hun ikke er gjenkjennbar. Jeg ber deg å ikke miste troen på meg når du leser mine neste ord. Jeg har nylig funnet en stor interesse i kniver. Knutene har jeg alltid holdt på meg, min mor ble irritert hver gang hun så det, det var slik jeg oppdaget at hun også hadde begynt. Hun hadde sluttet å klage. Tilbake til temaet, kniver er fantastiske. Det er noe ved deres skarphet som kutter en i synet bare ved å studere det. Glansen av en velpolert kniv er uvurderlig, Maurita! Nei, hør på meg selv! Vær så snill, å tro meg kjæreste venninne. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg utvikler meg. Redselen øker for hver dag. Far aner lite håp for meg. Kun noen få måneder til det ikke lenger er jeg som vandrer i denne kroppen. Du kan si jeg er meget heldig som oppdaget det så tidlig. Min gode far mener å ha kommet med en løsning. Det er visst en rik omreisende i området, en viss Mr. Rochester fra England. Han er meget ung, og far snakker så lovende om et ekteskap. Tror du han vil akseptere meg? Jeg er klar over hva resten av landsbyen vil ha det til, at jeg er Jamaicas vakreste, men han har vel sett mange nydelig kvinner gjennom sine reiser.

Det er her jeg trenger hjelp av dem, kjære Maurita. Det er ikke riktig. Slik en fin mann burde ikke ende opp med en kropp uten sinn. Tenk om jeg ender opp lik min mor, jeg kommer til å drepe noen! Jeg kan ikke ha det i hodet, vite at jeg er farlig for andre. Vær så snill, min vakreste venninne, jeg ber av dem, hva har du for råd? Kan jeg tillate at den omreisende blir lurt slik i stry? Burde jeg bli hos ham? Jeg orker ikke tenke på det min kropp kan gjøre når sinnet mitt har forlatt meg! Maurita, svar raskt! Tiden renner ut og jeg er redd.

Din kjæreste venninne,

Bertha Antoinetta Mason.

Advertisements

Årsak

Eg er ikkje her for di or mi skuld,
Berre fordi han såg meg
Det var ikkje mykje,
Men lenge nok.

Eit lite blikk var nok
Til å gjere meg stor
Større enn eg var
Men stor nok.

Han sa noko til meg
Eg vet ikkje kva,
Men han snakka
Snakka meir enn nok.

Eg er ikkje her for di or mi skuld,
Eg er her for hans.


Source:http://pieceom.blogspot.com/2011/01/affection.html

Piknik med Døden

*This is one of my all-time favorites. I hope you like it!*

Det var lenge siden hadde sett parken. Den vekket mange gode og et veldig dårlig minne. Monica trasket bortover stien. Hadde gått der tusen ganger, men alt virket så nytt. Som om alt hadde forandret seg etter det som hadde skjedd. Men det var fortsatt ting som var slik det skulle. De stappfulle plommetrærne hang over det glinsende vannet. Hun kunne måle en meter fra den nederste plommen til kanten av vannet. Det måtte være tungt for greinene å holde på alle de plommene. Ingen som hjelper det med å ta vekk noen av dem. Hjelpe til så børen ble lettere å bære.

Monica hadde en lys fremtid. Siste år på ungdomsskolen og snart videregående. Hun skulle gå Design og Håndverk. Hun trengte ikke ha verdens beste karakterer for å komme inn, men hun hadde det som skulle til. Men blant vennene ar det verre. Hennes beste venninne siden barneskolen, Andrine,  ikke fremtid.

Hun var nesten aldri på skolen og de få gangene hun var det, varte det ikke mer enn maks en time før hun var lei igjen. Andrine hadde problemer, store problemer. Helt siden slutten av åttende hadde hun satt sprøyter i seg med diverse narkotiske stoffer. I det siste hun i seg heroin, det var visst det som ga den beste rusen. Men uansett hvor mye problemer Andrine skulle ha, ville ikke Monica gi henne opp. Andrine var hennes venninne og hun ville ikke miste henne.

Uansett hvor mange ganger hun så Andrine , så klarte Monica å holde seg ren. Hun hadde heller ingen planer om å starte. Heldigvis for henne så det ut til at Andrine aksepterte det. Hun tok det hun ville ha og spurte aldri om å dele. Etter hvert ville Monica få henne til å slutte. Det ble for mye, hun så det på henne.

Det var da kranglene kom. Selvfølgelig ville ikke Andrine slutte, det var ikke annet å forvente. Men for en stund siden så hadde de sett en film på skolen, som selvfølgelig Andrine ikke så. Den handlet om narkotika og avhengighet. Selv om Monica ikke var spesielt glad i filmer tenkte hun mye på bestevennen mens filmen gikk. Da den var ferdig, fikk hun låne filmen av skolen. Hun ville vise den til Andrine.

Det fikk en slutt på kranglingen. De rød sprengte øynene talte mye for seg, hun var redd. Hun hadde vel sikkert ikke forstilt seg hvordan alt kom til å ende?

Men det ble ingen rehabiliteringssenter på Andrine. Hun skulle klarte det selv, med Monicas hjelp. Hun gjorde framskritt. Fra én sprøyte om dagen til en gang i uka. – Det starter i det små! hadde hun sagt med et skjevt smil om munnen, idet sprøytetuppen presset seg inn i blodåren. Hun fortsatte å gjøre fremskritt. Det ble to hver måned og noen ganger mindre enn det, men så holdt det. Avhengigheten ble for stor og viljen for svak, selv ikke med Monicas hjelp.

Det hendte at Andrine hadde en god dag, det hendte faktisk ganske ofte i det siste. En dag kom hun hjem til Monica med en flettekurv og en bylt hengende over armen. – Piknik? Hun strålte. Man kunne se det på lang avstand. Dette var en av hennes gode dager, de dagene Monica aldri kunne si nei.

Det ble til at de satte seg under et stort epletre i parken. Det var vår og eplene hang tungt over dem. Mens jentene rigget til med tøybylten og piknikkurven, forsvant plutselig to epler og bare epleskrotten ble igjen på bakken.

Andrine var ingen mester på kjøkkenet, men kyllingsandwichene gikk temmelig kjapt ned. Da all maten var spist opp og all drikken hadde slurpet av sted, ble alt stille. Den glinsende innsjøen fristet med klart og glinsende vann. Trærne svaiet i den lille brisen som kom nå og da. Det saftige gresset gjorde teppet fuktig under rumpene dems.

Stillheten ble brutt av en rasling fra kurven. Andrine lette etter noe. Monica trengte ikke spørre, hun visste hva hun lengtet etter. Rusen. – Må du? Vi har det så bra sammen. Du er jo så glad! Monicas stemme var ynkelig. Ingen vilje var å føle, det var ingen vits i å si det. Andrine så ut til å overse henne, men fortsatte å lete til hun griskt smilte mot den hvite posen.

Monica ville ikke se lenger. Hun hadde sett det tusen ganger før, det var ingen forskjell fra andre ganger. Det var like forferdelig å se på hver gang. Hun kunne høre sprøytetuppen trenge seg gjennom albuen og inn i pulsåren. Det hadde alltid vært noe med sprøyten til Andrine, fordi hver gang hun dyttet på tuppen kom det en pipende lyd. Sikkert luften som går ut eller noe sånt, pleide Monica å si til seg selv. Hun kunne høre den pipende lyden lenger enn vanlig. Et lite snev av panikk fôr gjennom henne og hun kunne ikke motstå fristelsen av å se på venninnen sin. Andrine lå på piknikteppet, lent mot treet. Hun så helt forjævlig ut. Posene under øynene hennes var utringet og fikk øyene selv til å se ut som om de var helt borte. Men de var der, hun kunne se dem. De hvilte på det flate vannet og reflekterte det svake solskinnet som falt over dem. Munnen var åpen, samlet støvet som falt ned fra trærne. Monica kunne allerede se at huden ble blekere. Den fine gylne fargen hun hadde før alt dette tullet startet, var nå helt borte. Et lite gråblått skjær herjet over huden hennes. Hendene hennes var blitt likbleke. Neglene hennes hadde tydelige merker etter all rivingen og bitingen. Hele kroppen hennes fikk Monica til å tenke på en dokke. En stor, livløs dokke som hadde blitt slengt helt tilfeldig inn i skogen. Hun klarte ikke å røre henne. Det var ekkelt nok at hun hadde hørt henne dø, hun ville ikke gjøre det verre for seg selv ved å ta på den iskalde huden hennes.

Øynene til Monica fulgte de døde til Andrine ut på vannet. Det var virkelig en fin dag i dag. Hun hadde fortjent å dø på en slik dag. Det var ikke sent, men likevel var det lite liv i parken. Det var som om verden forstod at dette var dagen hvor døden streifet omkring. Vandret rundt på kloden på leting etter sjeler å hente. Han hadde vært her, men hun visste at han ikke hadde dratt enda. Det var enda en sjel å hente. Monica visste ikke om hun var klar for det, men hun visste han ventet på henne. Hun kunne føle begjæret etter sjelen hennes. Hun kunne føle det i luften, hvordan den dirret sakte bortover, i trærne, hvordan de trakk seg mer unna stedet han ventet. Andrines lykkestoff var det tomt for, hun ville ikke la noen andre ta det djevelske stoffet. Hun så rundt seg, og lot blikket gli over vannet. Så blankt og stille med solen glinsende over seg. Det var en fin dag å dø på.

Vannet var igjen blitt stille. Krusningene var borte og gjenlyden av plasket hadde forsvunnet. Solen skinte ikke lenger over vannet, men ble sperret av store gråe skyer. Døden hadde dratt sin vei. Tilfreds med dagens fangst. En fin dag å hente sjeler på, tenkte han mens han vandret ut av parken.


Source: http://pixdaus.com/pics/1210881171SNte9Pn.jpg

Blodspor

*Writer’s note: This is an old text that I haven’t looked over too much. It’s not finished, but I like it.*

Plutselig begynner hjertet mitt å slå hardt, veldig hardt og fort. Jeg slenger fra meg alt jeg har i hendene og begynner å løpe. Jeg løper raskt, raskere enn jeg noen sinne har løpt. Alle jeg ser, løper. Alle har like redde ansiktsutrykk, og alle løper sin vei. Den lille hjernen min skjønner ingenting, men jeg løper så fort beina mine kan klare.

Ut av klasserommet, ut i gangen, inn i hallen, utgangsdøren står rett foran meg og jeg spurter som en gal. Jeg venter ikke på at den sakte og knirkende døren skal gå opp, men suser mot glasset mesteparten av døren består av. Hodet mitt får et kraftig smell og jeg deiser ned på gulvet, jeg kjenner blod fra nesen min renne nedover og jeg får en ekkel smak i munnen.
Jeg snur meg for å se etter den digre russeren, men han er ikke her. I stedet for kommer klassekameratene mine spurtende. Jeg kravler meg raskt opp og sammen med de andre løper jeg forbi den knirkende glassdøren og ut på skoleplassen.
Nesen min renner for alvor nå og jeg er alt for opptatt til å tørke bort blodet. Det er en av de raskeste som løper først og viser oss andre veien. Vi forlater skoleplassen og suser inn i den tette, mørke skogen.

En liten gutt kommer opp ved siden av meg og sammen løper vi for harde livet.
Gutten stapper noe i munnen og når han tar den ut igjen limes øynene mine fast på lillefingeren hans. Blodet fosser ut og han gråter av ren smerte. Gutten må ha klart å komme seg ut av det harde grepet til russeren og jeg grøsser. Han skulle bare vise oss et triks med militærkniven sin. ”Ikke noe farlig, bare noe morsomt!” Det var dét han sa. Ikke noe farlig.
Dumme gutt! Alt for nysgjerrig, lente han seg nærmere mannen og meldte seg frivillig. Men ingen visste noe om hva russeren hadde i tankene. Ingen andre enn han selv.

Hjernen min må ha streiket for det neste jeg husker er bare blod. På pulten, på klærne, på gutten. Og skrikene. Alle skrek, men gutten overdøvet hele klasserommet. Skriket hans berørte oss alle og ga oss kun en anelse over hvilke smerter han ble utsatt for.
Jeg husker grepet og gliset. Grepet rundt håndleddet, den svære sterke hånden og det grufulle gliset han viste oss etter at han hadde kappet av guttens lillefinger. Og jeg hadde kviet meg for å hjelpe. Bare løp, løp som en annen tulling som bare brydde om seg selv. Men jeg løp for livet mitt…

Jeg snur hodet og leter etter mannen med de sterke hendene. Og jeg ser ham. En grusom kjempe! Stor, sterk og farlig. Det var alt jeg fikk med meg før føttene under meg forsvant.
Hodet dundrer i bakken og hjernen sender febrilsk ut signaler om å flykte.
Tilslutt lystrer kroppen og en sidevei kommer til syne. Uten å tenke meg om følger jeg den bortover. Det er ikke tid til å tenke, mannen kan komme når som helst.
Tankene blir skjøvet bort og instinktet tar over.

LØP!

Plutselig kommer en liten tanke opp i hodet mitt og beina løper ut av stien og videre inn i treklyngen. De kan ikke løpe så fort nå som røttene stikker opp fra jorden og skaper et ujevnt terreng. Nå og da glir blikket mitt bakover, men det er ingen sterk, stor og farlig russer bak meg. Farten dabber av og smerten fra beina strømmer til. Jeg føler meg sliten og jeg vet at energitanken snart er tom.
Jeg må gjemme meg.
Jeg håper på et mirakel fra Gud, for selv om det er mange trær her, finnes det ingen steder å gjemme seg! Foran meg skimter jeg en liten bakke, og nok en gang legger jeg alle tanker bak meg og løper.
Opp bakken og… jeg bråstanser.

Foran meg står kjempen vi løp fra. Den grusomme russeren med kniven. Jeg blir livredd og jeg er på nippet til å gi opp. Gå fram til ham å si; ”Hallo. Her er jeg. Gjør hva du vil med meg, jeg gir opp.” Men jeg tør ikke. Kroppen min har hengt seg opp. Vil ikke adlyde.
Jeg ser ham klart og tydelig foran meg, men han har ikke den minste peiling om hvor jeg er. Men han ser ikke til å bry seg. Selv om jeg kun ser den svette ryggen hans, vet jeg at han har allerede fått fangst og at han smiler stolt til seg selv.
Jeg får lyst til å skrike av redsel når jeg ser hvem mannen har festet blikket sitt på. Jeg vil løpe, rope, hente hjelp! Men kroppen lystrer ikke lenger på ordre. Har en egen vilje.
Gutten sin kropp har også en egen vilje. Den har kollapset og vil ikke røre seg.
Jeg blir stående å studere ham. Slik russeren også må gjøre. Kroppen hans er spinkel og blodårene åpnes for fullt under den likbleke huden hans. Ansiktet hans er blodsprengt. Rød som en tomat. Tidligere i dag ville jeg pekt på ham og ledd som en gal. Men det er ikke tid for å le.

Jeg liker øynene hans. De har en så fin klar blåfarge så i noen sekunder glemmer jeg redselen og får lyst å gå bort for å trøste ham, men kroppen vil fortsatt ikke lystre. Synet går opp og ryggen til russeren tårner over meg. Redselen kommer tilbake og jeg skyver blikket ned på gutten igjen.

Håret hans er blondt, veldig lyst og må ha vært fint og de får øynene hans til å se enda klarere ut. Men håret er ikke så pent nå lenger. Hårstråene har klumpet seg sammen og viser at han svetter som en gris på hodet.
Selv kjenner jeg flere svettedråper renne langsomt nedover den glohete ryggen min.
Jeg har studert gutten i evigheter og enda har ikke kjempen beveget seg. Jeg får panikk. Jeg må gjøre noe! Hva som helst!
Jeg flytter på blikket mitt for å roe ned nervene, men det hjelper ikke. For synet som slår meg er mer enn grusomt.
Én tommel, to pekefingre eller var det en ringefinger også? Og blodet. Gutten må ha løpt, for blodet ligger spredt utover skogen og danner en svak sti. En knute samler seg i magen min og jeg vil spy. Jeg finner flere fingre etter hvert som blikket streifer rundt. Men det er flere enn ti fingre! Jeg er på nippet til å bli gal. Et halvkvelt skrik tvinger seg oppover halsen min og kommer seg ut. Russeren snur seg, og om blikk kan drepe hadde jeg vært et vandrende lik. På under et sekund står han ovenfor meg. Jeg føler meg som en snegle og det eneste som står i hodet mitt er å krype inn i huset mitt. Mannen gliser til meg. Jeg ser på gutten som for å få hjelp, men han er langt vekke. Øynene er vidåpne, men de eier ikke liv. Hjernen min jobber på spreng og jeg vil vekk! Vekk fra denne brutale jævelen! Jeg vil hjem til mamma, hvor jeg er trygg…

Et grufullt hyl fyller skogen og endelig reagerer kroppen min. Jeg snur meg brått, men mannen har allerede festet jerngrepet rundt håndleddet mitt. Jeg røsker med alle mine krefter, men han er sterk, fryktelig sterk.
Et nytt hyl høres, men denne gangen kommer det fra mine egne sprengte lunger. Han skvetter over den høye lyden og jeg slynger meg rundt. Men under alt oppstyret glemte jeg kniven og smerten fra hånden iler opp som en brennende kullklump. Men jeg har ikke tid til å jamre meg, løpe er det eneste som betyr noe.
Beina beveger seg raskt, men ikke raskt nok. Russeren kommer etter og han nærmer seg raskt. Panikken kommer, men jeg må holde fokus! Hånden min begynner å svi og jeg unner meg et raskt blikk på hånden. Kniven hadde skåret seg gjennom huden i håndflaten min og dannet en fin rett strek hvor blodet pumper fram. Og smerten, det er den verste følelsen jeg noen gang har kjent! Det er som om jeg har kjøttetende maur i hånden som jobber seg innover i hånden og følger armen min. Flammer som aldri vil slukke, men bare bli større!

Blodet strømmer fram, daler ned som en foss og legger en liten sti bak meg. Jeg tenker på gutten, den uutholdelige smerten som han måtte ha følt mens han flyktet fra kjempen. Jeg kjenner den nå, verre enn noen gang og jeg vil vekk.
Jeg snur meg et ørlite sekund, men før jeg rekker å se noe snubler jeg i ett eller annet og lander med det dunk på stien. Livredd snur jeg meg rundt og gjør meg klar til å reise meg.

Men landskapet roer meg ned.

Den fryktelige kjempen er ikke å se. Pulsen går ned, men brått stiger den til værs igjen. Om han ikke er her, hvor er han da?
Fingrene mine rører ved noe bløtt og jeg skvetter til. Forskrekket ser jeg ned og oppdager at jeg har laget min egen lille bloddam. Synet gjør meg kvalm og jeg kravler meg opp og begynner å løpe. Hånden har et eget hjerte inni seg som pumper for harde livet og blodet fra hånden begynner atter en gang å dryppe ned.

En tanke dukker opp i hodet mitt og jeg stopper opp. Hvilken vei er ut av skogen? Jeg hører et knekk bak meg og redselen hiver seg over meg. Jeg sjekker ikke hva lyden kommer av, men bare begynner å løpe. Jeg tar ikke sjansen på at russeren plutselig spurter etter meg mens jeg står og speider utover.

Stien min møter en annen og fra høyre ser jeg blodspor. Det er ikke mitt, men hvem er det sitt? Jeg tenker på gutten og får frysninger.
Jeg følger dem og mens jeg løper sender jeg en melding til Gud om at han må takke gutten for blodsporet han hadde lagd. Jeg håper mannen lar ham være i fred og de livløse øynene til gutten dukker opp på netthinnen min.
Jeg løper, men så er plutselig blodsporet slutt. Jeg tør ikke stanse, men fortsetter å løpe. Ikke så langt frem begynte sporet igjen. Det må være her han puttet fingeren i munnen sin.
Jeg puster lettet ut idet jeg ser enden av skogen og skimter en svak kontur av skolebygningen. Jeg har aldri vært så glad over å se skolen før, men nå er jeg overlykkelig av glede!
Jeg føler meg som et fritt menneske igjen! Fra nå av tror jeg livet mitt vil bli helt forandret.
Hodet mitt snur seg og på stien jeg fulgte ser jeg to blodspor. Det ene er den stakkars gutten sitt som han lagde da han flyktet fra den nådeløse mannen, og det andre er mitt eget. Jeg tenker på eventyret om Hans og Grete. Moren som la igjen brødsmuler så ungene kunne komme seg trykt hjem. Jeg tenker på gutten, han reddet livet mitt ved hjelp av det blodsporet. En så utrolig god gjerning, også måtte han dø for det!

Øynene mine sperres opp og i samme øyeblikk ser jeg en illsint russer spurte mot meg med en kniv i hånden. Jeg er lamslått og ingenting i kroppen min reagerer. Jeg føler et sterkt og smertefylt stikk inn i brystkassen og jeg kjenner at kniven treffer hjertet mitt. Blodet løper løpsk og alle tanker forsvinner.

Jeg tok ikke feil, livet mitt ble helt forandret.


Source: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2010032912394280172121