Piknik med Døden

*This is one of my all-time favorites. I hope you like it!*

Det var lenge siden hadde sett parken. Den vekket mange gode og et veldig dårlig minne. Monica trasket bortover stien. Hadde gått der tusen ganger, men alt virket så nytt. Som om alt hadde forandret seg etter det som hadde skjedd. Men det var fortsatt ting som var slik det skulle. De stappfulle plommetrærne hang over det glinsende vannet. Hun kunne måle en meter fra den nederste plommen til kanten av vannet. Det måtte være tungt for greinene å holde på alle de plommene. Ingen som hjelper det med å ta vekk noen av dem. Hjelpe til så børen ble lettere å bære.

Monica hadde en lys fremtid. Siste år på ungdomsskolen og snart videregående. Hun skulle gå Design og Håndverk. Hun trengte ikke ha verdens beste karakterer for å komme inn, men hun hadde det som skulle til. Men blant vennene ar det verre. Hennes beste venninne siden barneskolen, Andrine,  ikke fremtid.

Hun var nesten aldri på skolen og de få gangene hun var det, varte det ikke mer enn maks en time før hun var lei igjen. Andrine hadde problemer, store problemer. Helt siden slutten av åttende hadde hun satt sprøyter i seg med diverse narkotiske stoffer. I det siste hun i seg heroin, det var visst det som ga den beste rusen. Men uansett hvor mye problemer Andrine skulle ha, ville ikke Monica gi henne opp. Andrine var hennes venninne og hun ville ikke miste henne.

Uansett hvor mange ganger hun så Andrine , så klarte Monica å holde seg ren. Hun hadde heller ingen planer om å starte. Heldigvis for henne så det ut til at Andrine aksepterte det. Hun tok det hun ville ha og spurte aldri om å dele. Etter hvert ville Monica få henne til å slutte. Det ble for mye, hun så det på henne.

Det var da kranglene kom. Selvfølgelig ville ikke Andrine slutte, det var ikke annet å forvente. Men for en stund siden så hadde de sett en film på skolen, som selvfølgelig Andrine ikke så. Den handlet om narkotika og avhengighet. Selv om Monica ikke var spesielt glad i filmer tenkte hun mye på bestevennen mens filmen gikk. Da den var ferdig, fikk hun låne filmen av skolen. Hun ville vise den til Andrine.

Det fikk en slutt på kranglingen. De rød sprengte øynene talte mye for seg, hun var redd. Hun hadde vel sikkert ikke forstilt seg hvordan alt kom til å ende?

Men det ble ingen rehabiliteringssenter på Andrine. Hun skulle klarte det selv, med Monicas hjelp. Hun gjorde framskritt. Fra én sprøyte om dagen til en gang i uka. – Det starter i det små! hadde hun sagt med et skjevt smil om munnen, idet sprøytetuppen presset seg inn i blodåren. Hun fortsatte å gjøre fremskritt. Det ble to hver måned og noen ganger mindre enn det, men så holdt det. Avhengigheten ble for stor og viljen for svak, selv ikke med Monicas hjelp.

Det hendte at Andrine hadde en god dag, det hendte faktisk ganske ofte i det siste. En dag kom hun hjem til Monica med en flettekurv og en bylt hengende over armen. – Piknik? Hun strålte. Man kunne se det på lang avstand. Dette var en av hennes gode dager, de dagene Monica aldri kunne si nei.

Det ble til at de satte seg under et stort epletre i parken. Det var vår og eplene hang tungt over dem. Mens jentene rigget til med tøybylten og piknikkurven, forsvant plutselig to epler og bare epleskrotten ble igjen på bakken.

Andrine var ingen mester på kjøkkenet, men kyllingsandwichene gikk temmelig kjapt ned. Da all maten var spist opp og all drikken hadde slurpet av sted, ble alt stille. Den glinsende innsjøen fristet med klart og glinsende vann. Trærne svaiet i den lille brisen som kom nå og da. Det saftige gresset gjorde teppet fuktig under rumpene dems.

Stillheten ble brutt av en rasling fra kurven. Andrine lette etter noe. Monica trengte ikke spørre, hun visste hva hun lengtet etter. Rusen. – Må du? Vi har det så bra sammen. Du er jo så glad! Monicas stemme var ynkelig. Ingen vilje var å føle, det var ingen vits i å si det. Andrine så ut til å overse henne, men fortsatte å lete til hun griskt smilte mot den hvite posen.

Monica ville ikke se lenger. Hun hadde sett det tusen ganger før, det var ingen forskjell fra andre ganger. Det var like forferdelig å se på hver gang. Hun kunne høre sprøytetuppen trenge seg gjennom albuen og inn i pulsåren. Det hadde alltid vært noe med sprøyten til Andrine, fordi hver gang hun dyttet på tuppen kom det en pipende lyd. Sikkert luften som går ut eller noe sånt, pleide Monica å si til seg selv. Hun kunne høre den pipende lyden lenger enn vanlig. Et lite snev av panikk fôr gjennom henne og hun kunne ikke motstå fristelsen av å se på venninnen sin. Andrine lå på piknikteppet, lent mot treet. Hun så helt forjævlig ut. Posene under øynene hennes var utringet og fikk øyene selv til å se ut som om de var helt borte. Men de var der, hun kunne se dem. De hvilte på det flate vannet og reflekterte det svake solskinnet som falt over dem. Munnen var åpen, samlet støvet som falt ned fra trærne. Monica kunne allerede se at huden ble blekere. Den fine gylne fargen hun hadde før alt dette tullet startet, var nå helt borte. Et lite gråblått skjær herjet over huden hennes. Hendene hennes var blitt likbleke. Neglene hennes hadde tydelige merker etter all rivingen og bitingen. Hele kroppen hennes fikk Monica til å tenke på en dokke. En stor, livløs dokke som hadde blitt slengt helt tilfeldig inn i skogen. Hun klarte ikke å røre henne. Det var ekkelt nok at hun hadde hørt henne dø, hun ville ikke gjøre det verre for seg selv ved å ta på den iskalde huden hennes.

Øynene til Monica fulgte de døde til Andrine ut på vannet. Det var virkelig en fin dag i dag. Hun hadde fortjent å dø på en slik dag. Det var ikke sent, men likevel var det lite liv i parken. Det var som om verden forstod at dette var dagen hvor døden streifet omkring. Vandret rundt på kloden på leting etter sjeler å hente. Han hadde vært her, men hun visste at han ikke hadde dratt enda. Det var enda en sjel å hente. Monica visste ikke om hun var klar for det, men hun visste han ventet på henne. Hun kunne føle begjæret etter sjelen hennes. Hun kunne føle det i luften, hvordan den dirret sakte bortover, i trærne, hvordan de trakk seg mer unna stedet han ventet. Andrines lykkestoff var det tomt for, hun ville ikke la noen andre ta det djevelske stoffet. Hun så rundt seg, og lot blikket gli over vannet. Så blankt og stille med solen glinsende over seg. Det var en fin dag å dø på.

Vannet var igjen blitt stille. Krusningene var borte og gjenlyden av plasket hadde forsvunnet. Solen skinte ikke lenger over vannet, men ble sperret av store gråe skyer. Døden hadde dratt sin vei. Tilfreds med dagens fangst. En fin dag å hente sjeler på, tenkte han mens han vandret ut av parken.


Source: http://pixdaus.com/pics/1210881171SNte9Pn.jpg

Advertisements

Leave a thought

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s