Blodspor

*Writer’s note: This is an old text that I haven’t looked over too much. It’s not finished, but I like it.*

Plutselig begynner hjertet mitt å slå hardt, veldig hardt og fort. Jeg slenger fra meg alt jeg har i hendene og begynner å løpe. Jeg løper raskt, raskere enn jeg noen sinne har løpt. Alle jeg ser, løper. Alle har like redde ansiktsutrykk, og alle løper sin vei. Den lille hjernen min skjønner ingenting, men jeg løper så fort beina mine kan klare.

Ut av klasserommet, ut i gangen, inn i hallen, utgangsdøren står rett foran meg og jeg spurter som en gal. Jeg venter ikke på at den sakte og knirkende døren skal gå opp, men suser mot glasset mesteparten av døren består av. Hodet mitt får et kraftig smell og jeg deiser ned på gulvet, jeg kjenner blod fra nesen min renne nedover og jeg får en ekkel smak i munnen.
Jeg snur meg for å se etter den digre russeren, men han er ikke her. I stedet for kommer klassekameratene mine spurtende. Jeg kravler meg raskt opp og sammen med de andre løper jeg forbi den knirkende glassdøren og ut på skoleplassen.
Nesen min renner for alvor nå og jeg er alt for opptatt til å tørke bort blodet. Det er en av de raskeste som løper først og viser oss andre veien. Vi forlater skoleplassen og suser inn i den tette, mørke skogen.

En liten gutt kommer opp ved siden av meg og sammen løper vi for harde livet.
Gutten stapper noe i munnen og når han tar den ut igjen limes øynene mine fast på lillefingeren hans. Blodet fosser ut og han gråter av ren smerte. Gutten må ha klart å komme seg ut av det harde grepet til russeren og jeg grøsser. Han skulle bare vise oss et triks med militærkniven sin. ”Ikke noe farlig, bare noe morsomt!” Det var dét han sa. Ikke noe farlig.
Dumme gutt! Alt for nysgjerrig, lente han seg nærmere mannen og meldte seg frivillig. Men ingen visste noe om hva russeren hadde i tankene. Ingen andre enn han selv.

Hjernen min må ha streiket for det neste jeg husker er bare blod. På pulten, på klærne, på gutten. Og skrikene. Alle skrek, men gutten overdøvet hele klasserommet. Skriket hans berørte oss alle og ga oss kun en anelse over hvilke smerter han ble utsatt for.
Jeg husker grepet og gliset. Grepet rundt håndleddet, den svære sterke hånden og det grufulle gliset han viste oss etter at han hadde kappet av guttens lillefinger. Og jeg hadde kviet meg for å hjelpe. Bare løp, løp som en annen tulling som bare brydde om seg selv. Men jeg løp for livet mitt…

Jeg snur hodet og leter etter mannen med de sterke hendene. Og jeg ser ham. En grusom kjempe! Stor, sterk og farlig. Det var alt jeg fikk med meg før føttene under meg forsvant.
Hodet dundrer i bakken og hjernen sender febrilsk ut signaler om å flykte.
Tilslutt lystrer kroppen og en sidevei kommer til syne. Uten å tenke meg om følger jeg den bortover. Det er ikke tid til å tenke, mannen kan komme når som helst.
Tankene blir skjøvet bort og instinktet tar over.

LØP!

Plutselig kommer en liten tanke opp i hodet mitt og beina løper ut av stien og videre inn i treklyngen. De kan ikke løpe så fort nå som røttene stikker opp fra jorden og skaper et ujevnt terreng. Nå og da glir blikket mitt bakover, men det er ingen sterk, stor og farlig russer bak meg. Farten dabber av og smerten fra beina strømmer til. Jeg føler meg sliten og jeg vet at energitanken snart er tom.
Jeg må gjemme meg.
Jeg håper på et mirakel fra Gud, for selv om det er mange trær her, finnes det ingen steder å gjemme seg! Foran meg skimter jeg en liten bakke, og nok en gang legger jeg alle tanker bak meg og løper.
Opp bakken og… jeg bråstanser.

Foran meg står kjempen vi løp fra. Den grusomme russeren med kniven. Jeg blir livredd og jeg er på nippet til å gi opp. Gå fram til ham å si; ”Hallo. Her er jeg. Gjør hva du vil med meg, jeg gir opp.” Men jeg tør ikke. Kroppen min har hengt seg opp. Vil ikke adlyde.
Jeg ser ham klart og tydelig foran meg, men han har ikke den minste peiling om hvor jeg er. Men han ser ikke til å bry seg. Selv om jeg kun ser den svette ryggen hans, vet jeg at han har allerede fått fangst og at han smiler stolt til seg selv.
Jeg får lyst til å skrike av redsel når jeg ser hvem mannen har festet blikket sitt på. Jeg vil løpe, rope, hente hjelp! Men kroppen lystrer ikke lenger på ordre. Har en egen vilje.
Gutten sin kropp har også en egen vilje. Den har kollapset og vil ikke røre seg.
Jeg blir stående å studere ham. Slik russeren også må gjøre. Kroppen hans er spinkel og blodårene åpnes for fullt under den likbleke huden hans. Ansiktet hans er blodsprengt. Rød som en tomat. Tidligere i dag ville jeg pekt på ham og ledd som en gal. Men det er ikke tid for å le.

Jeg liker øynene hans. De har en så fin klar blåfarge så i noen sekunder glemmer jeg redselen og får lyst å gå bort for å trøste ham, men kroppen vil fortsatt ikke lystre. Synet går opp og ryggen til russeren tårner over meg. Redselen kommer tilbake og jeg skyver blikket ned på gutten igjen.

Håret hans er blondt, veldig lyst og må ha vært fint og de får øynene hans til å se enda klarere ut. Men håret er ikke så pent nå lenger. Hårstråene har klumpet seg sammen og viser at han svetter som en gris på hodet.
Selv kjenner jeg flere svettedråper renne langsomt nedover den glohete ryggen min.
Jeg har studert gutten i evigheter og enda har ikke kjempen beveget seg. Jeg får panikk. Jeg må gjøre noe! Hva som helst!
Jeg flytter på blikket mitt for å roe ned nervene, men det hjelper ikke. For synet som slår meg er mer enn grusomt.
Én tommel, to pekefingre eller var det en ringefinger også? Og blodet. Gutten må ha løpt, for blodet ligger spredt utover skogen og danner en svak sti. En knute samler seg i magen min og jeg vil spy. Jeg finner flere fingre etter hvert som blikket streifer rundt. Men det er flere enn ti fingre! Jeg er på nippet til å bli gal. Et halvkvelt skrik tvinger seg oppover halsen min og kommer seg ut. Russeren snur seg, og om blikk kan drepe hadde jeg vært et vandrende lik. På under et sekund står han ovenfor meg. Jeg føler meg som en snegle og det eneste som står i hodet mitt er å krype inn i huset mitt. Mannen gliser til meg. Jeg ser på gutten som for å få hjelp, men han er langt vekke. Øynene er vidåpne, men de eier ikke liv. Hjernen min jobber på spreng og jeg vil vekk! Vekk fra denne brutale jævelen! Jeg vil hjem til mamma, hvor jeg er trygg…

Et grufullt hyl fyller skogen og endelig reagerer kroppen min. Jeg snur meg brått, men mannen har allerede festet jerngrepet rundt håndleddet mitt. Jeg røsker med alle mine krefter, men han er sterk, fryktelig sterk.
Et nytt hyl høres, men denne gangen kommer det fra mine egne sprengte lunger. Han skvetter over den høye lyden og jeg slynger meg rundt. Men under alt oppstyret glemte jeg kniven og smerten fra hånden iler opp som en brennende kullklump. Men jeg har ikke tid til å jamre meg, løpe er det eneste som betyr noe.
Beina beveger seg raskt, men ikke raskt nok. Russeren kommer etter og han nærmer seg raskt. Panikken kommer, men jeg må holde fokus! Hånden min begynner å svi og jeg unner meg et raskt blikk på hånden. Kniven hadde skåret seg gjennom huden i håndflaten min og dannet en fin rett strek hvor blodet pumper fram. Og smerten, det er den verste følelsen jeg noen gang har kjent! Det er som om jeg har kjøttetende maur i hånden som jobber seg innover i hånden og følger armen min. Flammer som aldri vil slukke, men bare bli større!

Blodet strømmer fram, daler ned som en foss og legger en liten sti bak meg. Jeg tenker på gutten, den uutholdelige smerten som han måtte ha følt mens han flyktet fra kjempen. Jeg kjenner den nå, verre enn noen gang og jeg vil vekk.
Jeg snur meg et ørlite sekund, men før jeg rekker å se noe snubler jeg i ett eller annet og lander med det dunk på stien. Livredd snur jeg meg rundt og gjør meg klar til å reise meg.

Men landskapet roer meg ned.

Den fryktelige kjempen er ikke å se. Pulsen går ned, men brått stiger den til værs igjen. Om han ikke er her, hvor er han da?
Fingrene mine rører ved noe bløtt og jeg skvetter til. Forskrekket ser jeg ned og oppdager at jeg har laget min egen lille bloddam. Synet gjør meg kvalm og jeg kravler meg opp og begynner å løpe. Hånden har et eget hjerte inni seg som pumper for harde livet og blodet fra hånden begynner atter en gang å dryppe ned.

En tanke dukker opp i hodet mitt og jeg stopper opp. Hvilken vei er ut av skogen? Jeg hører et knekk bak meg og redselen hiver seg over meg. Jeg sjekker ikke hva lyden kommer av, men bare begynner å løpe. Jeg tar ikke sjansen på at russeren plutselig spurter etter meg mens jeg står og speider utover.

Stien min møter en annen og fra høyre ser jeg blodspor. Det er ikke mitt, men hvem er det sitt? Jeg tenker på gutten og får frysninger.
Jeg følger dem og mens jeg løper sender jeg en melding til Gud om at han må takke gutten for blodsporet han hadde lagd. Jeg håper mannen lar ham være i fred og de livløse øynene til gutten dukker opp på netthinnen min.
Jeg løper, men så er plutselig blodsporet slutt. Jeg tør ikke stanse, men fortsetter å løpe. Ikke så langt frem begynte sporet igjen. Det må være her han puttet fingeren i munnen sin.
Jeg puster lettet ut idet jeg ser enden av skogen og skimter en svak kontur av skolebygningen. Jeg har aldri vært så glad over å se skolen før, men nå er jeg overlykkelig av glede!
Jeg føler meg som et fritt menneske igjen! Fra nå av tror jeg livet mitt vil bli helt forandret.
Hodet mitt snur seg og på stien jeg fulgte ser jeg to blodspor. Det ene er den stakkars gutten sitt som han lagde da han flyktet fra den nådeløse mannen, og det andre er mitt eget. Jeg tenker på eventyret om Hans og Grete. Moren som la igjen brødsmuler så ungene kunne komme seg trykt hjem. Jeg tenker på gutten, han reddet livet mitt ved hjelp av det blodsporet. En så utrolig god gjerning, også måtte han dø for det!

Øynene mine sperres opp og i samme øyeblikk ser jeg en illsint russer spurte mot meg med en kniv i hånden. Jeg er lamslått og ingenting i kroppen min reagerer. Jeg føler et sterkt og smertefylt stikk inn i brystkassen og jeg kjenner at kniven treffer hjertet mitt. Blodet løper løpsk og alle tanker forsvinner.

Jeg tok ikke feil, livet mitt ble helt forandret.


Source: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2010032912394280172121 

Advertisements

Leave a thought

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s