(As I am currently doing the IB Diploma I have to write a creative piece. This is what I write for Norwegian A1.
The text is based on the novel Jane Eyre by Charlotte Brontë. It is a letter from the madwoman in the attic at Thornfield Hall, Bertha Antoinetta Mason, to a fictional character I have named Maurita. She is a close friend of Bertha, which is why she can write to her about the following.)
Kjære Maurita,
Jeg skriver til deg i tillit om at disse ord vil forbli mellom oss to alene. Du har vært min gode venninne i mange år, og jeg drister meg til å si at du kjenner meg meget godt. Ta derfor disse ord i betraktning og tenk på dem vel før du skriver tilbake. Min lit til deg er stor og jeg stoler på at dine ord vil hjelpe meg videre i denne vanskelige situasjonen. Jeg beklager for en slik måte å skrive på, men jeg må ta mine foranstaltninger. Det mine neste ord kommer til å ytre, omhandler en sak av ytterst ømfintlighet.
Du husker muligens min kjære mor, Antoinetta, eller hørt snakk som omhandler hennes nåværende natur? Du er muligens ikke overrasket når jeg forteller at min mor ikke befinner seg hos sin døende søster, slik vi har forsøkt å fremstille det. Jeg har hørt ryktene i gatene, det er merkverdig hvordan folks fantasi spinner for å lage en mer spennende versjon. Disse eldre damene som ikke lenger har sine unge sønner å ta vare på, har vel ikke noe bedre å ta seg til. Du får beklage min uforskammethet, men i så mange år har jeg villet utrykke meg om denne sak. Jeg håper du forstår at jeg aldri ville ført deg bak lyset om jeg absolutt ikke hadde noe annet valg. Kjære venninne, du må tro meg når jeg skriver disse ord, så inderlig jeg hadde lyst til å skrive til deg før denne stund, men jeg har blitt forbudt av min velvitende fader. Hvert forsøk har blitt oppdaget og straffet med sterkere midler for hver gang. Temperamentet hans har blitt verre og jeg turte ikke lenger å fortsette disse forsøk. Jeg antar at du har gjettet at dette ikke er en vanlig situasjon, og du har meget rett. Slik det har seg nå føler jeg en plikt til å skrive til deg. Du får beklage min hast, det er mye å fortelle.
Tilbake til min barmhjertige mor. For flere år siden hadde sinnet forlatt henne og hun var ikke til å kjenne igjen. Plutselige angrep anslo synlig uten grunn. Alle gjenstander i hvert rom hun befant seg i ble et våpen i hennes hender. Vi fryktet for våre liv. Det var grusomt, Maurita. Kvinnen som banket i veggene var ikke lenger min kjære mor, og vi fant ingen midler for å bringe henne tilbake. Det gikk måneder før min elskverdige far til slutt stoppet å gå opp til rommet og snakke med henne. Det var intet håp for å hente tilbake sinnet hennes. I løpet av denne tid hadde naboene våres begynt å lytte og spionere på oss. Sannheten om kjære Antoinetta kunne ikke slippe utenfor vårt hus. Av den grunn fant vi det nødvendig å sende henne av gårde. Forklaringen vi satte ut var ikke helt uten sannhet. Fars hustru er hos sin søster, men ingen av dem er døende. Tiden etter hennes avreise var meget rolig i handling, men det var demoner i luften. Du må tro meg når jeg sier dette, Maurita, jeg har tenkt på den tid før kvinnens sinn forlot henne. Stillheten her har gitt meg mye tid til å tenke og jeg er sikker i min sak. Det hele startet med en liten vane min mor hadde lagt til seg. Hun knøt knuter. Hver filt, hver tråd og hver løse snor ble knyttet med utallige knuter. Senere stoppet hun, og byttet over til noe annet. Middagene ble senere enn vanlig, og en ettermiddag hvor jeg studerte henne, la jeg merke til at hun brukte meget lang tid på kuttingen av grønnsakene. Hun studerte knivene, Maurita. Gåsehuden fikk meg ut av kjøkkenet raskt, men jeg glemmer det aldri. Det eskalerte, og endte, som du nå vet, i at hun ikke er gjenkjennbar. Jeg ber deg å ikke miste troen på meg når du leser mine neste ord. Jeg har nylig funnet en stor interesse i kniver. Knutene har jeg alltid holdt på meg, min mor ble irritert hver gang hun så det, det var slik jeg oppdaget at hun også hadde begynt. Hun hadde sluttet å klage. Tilbake til temaet, kniver er fantastiske. Det er noe ved deres skarphet som kutter en i synet bare ved å studere det. Glansen av en velpolert kniv er uvurderlig, Maurita! Nei, hør på meg selv! Vær så snill, å tro meg kjæreste venninne. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg utvikler meg. Redselen øker for hver dag. Far aner lite håp for meg. Kun noen få måneder til det ikke lenger er jeg som vandrer i denne kroppen. Du kan si jeg er meget heldig som oppdaget det så tidlig. Min gode far mener å ha kommet med en løsning. Det er visst en rik omreisende i området, en viss Mr. Rochester fra England. Han er meget ung, og far snakker så lovende om et ekteskap. Tror du han vil akseptere meg? Jeg er klar over hva resten av landsbyen vil ha det til, at jeg er Jamaicas vakreste, men han har vel sett mange nydelig kvinner gjennom sine reiser.
Det er her jeg trenger hjelp av dem, kjære Maurita. Det er ikke riktig. Slik en fin mann burde ikke ende opp med en kropp uten sinn. Tenk om jeg ender opp lik min mor, jeg kommer til å drepe noen! Jeg kan ikke ha det i hodet, vite at jeg er farlig for andre. Vær så snill, min vakreste venninne, jeg ber av dem, hva har du for råd? Kan jeg tillate at den omreisende blir lurt slik i stry? Burde jeg bli hos ham? Jeg orker ikke tenke på det min kropp kan gjøre når sinnet mitt har forlatt meg! Maurita, svar raskt! Tiden renner ut og jeg er redd.
Din kjæreste venninne,
Bertha Antoinetta Mason.
Writerfingers
